Etter å ha landet i Milano og kjørt på italienske, sveitsiske, lichtensteinske og østerrikske veier ankommer jeg St Anton. Her skal jeg være en ukes tid og jeg skal gjøre alt jeg kan for ikke å gjøre noe. Ikke annet enn å lese de bøkene som fortsatt sto ulest i hylla og å gå turer både oppover, nedover og bortover. Jeg skal spise Apfelstrudel og Snitzel og jeg skal drikke Grüner Veltliner.
Jeg bor på på Haus Anemone og jeg blir godt tatt vare på av vertinna. St Anton i begynnelsen av juli betyr mange ledige senger og god plass på spisestedene, så det er lett å komme i snakk med de som er på jobb.
Jeg kjøper et ukeskort i heisanlegget og kan kjøre så mye heis jeg bare gidder. Og det er behagelig å sitte høyt over bakken og dingle.
jeg starter dagen på 1300 meter. Jeg går sikk-sakk mellom geiter og hester, klatrer opp en alpinbakke, går gjennom vakre blomsterenger, gjennom et par ikke fullt så vakre kratt og over noen bekker, og jeg er på 2084 meter. Fantastisk utsikt.
På vei nedover stopper jeg på Sennhutte. Når Peter hører jeg er fra Norge drar han meg med inn for å vise meg gamle bilder på veggene. Av en alpin-gruppe fra Norge som kommer tilbake år etter år. Sola bestemmer seg endelig for å bryte gjennom skydekket og det er T-skjorte-varmt resten av dagen. Jeg spiser en Gulasjsuppen og drikker ein viertel weisswein mens jeg leser den siste boka til Lee Child. Livet er egentlig ganske fint.
På Haus Anemone er det ikke Internett. Og Internett-kafeen er stengt for sommeren. Jeg ender opp på Post Hotell, det dyreste hotellet i byen. Her får jeg bruke Internett mot å kjøpe en flaske vin i baren. Helt strålende. Helt til jeg oppdager hvor utrooolig tregt nettet er. Bilder er det bare å glemme å laste opp. Og regninga på vinflaska er ikke spesielt hyggelig den heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar