Østerrike - en vandrehistorie del III

Jeg våkner grytidlig i dag av solstrålene som kommer inn gjennom vinduet. Jeg rakk ikke å trekke for gardinene før jeg sluknet som et lys tidlig i går kveld. Lange fjellturer er verdens beste sovemedisin.

Vertinna mi prater om alt og ingenting mens jeg spiser frokost, og i forbifarten sier hun at det skal bli skitvær i ettermiddag. Den turen jeg planlegger og gå, fraråder hun på det sterkeste og anbefaler en kortere rute i stedet. Hun garanterer at jeg ikke har lyst til å være på 3000 meter når det lynet og tordner. Jeg tror henne.



Dagens tur blir derfor på drøye tre timer istedet for de planlagte seks, og egentlig er det ganske greitt. For det begynner faktisk å regne. Jeg får allikevel med meg mye sol, og fotoapparatet blir flittig brukt. Jeg har nemlig en plan om å ta bilde av alle de forskjellige blomstene jeg ser. En formidabel oppgave innser jeg fort. Resultatet kommer i et senere innlegg.


Jeg tar heisen opp til Rendl og tilbakelegger en del høydemetre før jeg kommer fram til Alpe Rossfall Hut. Stedet er kjent for den egenproduserte osten sin, men det fikk ikke jeg vite før lenge etter jeg var gått derifra. Så istedet for å spise denne osten, langet jeg innpå med buljong med kornboller.


På veien til hytta går forbi jeg en gjeng med kuer, en haug med griser og en myr med vill gressløk.








Jeg fortsetter tilbake nedover mot St Anton, men kjenner at jeg vil ha litt valuta for de heiskort-pengene, og tar snarveien opp til Rendlbanen igjen. Men som alle vet, det er ikke mange snarveier som faktisk tar kortere tid enn den lange veien. Ikke denne heller. For nå snakker jeg om en overbakke som jeg bruker nesten en hel time på å komme opp. Uten pause.

Jeg er hjemme igjen tidlig på ettermiddagen, og jeg blir sittende på verandaen i et par timer med Lee Child. Flott bok.

Middag.Egentlig vil jeg spise pizza, men som sagt er det stille i St Anton tidlig i juli, og mye er stengt. Så jeg havner på Hotell Arlenburg i stedet. Innehaveren heter Gabi, og er klin gæern. Hun viser meg rundt på hotellet, i vinkjelleren og i det private skimuseet, og hun byr på snapps etter middag.

Hun kikker på blomsterbildene mine, og hun blir spinnvill når hun ser bildet av villgressløkenga. Hun har aldri sett den før, og jeg forklarer så godt jeg kan hvor hun finner den. Og hun forteller at hun i fjor leide en fjellguide som kunne vise henne hvor de skjeldne Frauenschue vokser. Nå vet jeg det også.