Og spark gjerne sjåføren i samme slengen, siden det er en og samme kvinne. I egenskap av å være kartleser sier jeg en ting, som sjåfør noe annet, og så er fader meg begge valgene helt feil. Og å begynne å tulle rundt i de store avkjøringene rett utenfor Genova er ikke noe jeg har lyst til å gjøre en gang til. Jeg drar frem de aller beste glosene jeg kan, og regner med at de gjør susen.
Heldigvis er det lenge til flyet går. Jeg surrer litt rundt i rundkjøringer og av- og påkjøringer, og plutselig dukker skiltet med et bittelite fly på opp. Jeg lover meg selv at jeg ALDRI noen gang mer skal kjøre bil i Italia uten GPS. Flott julegavetips.
Jeg kjører forbi tungtransporten som kjører mellom Torino og Milano, og lurer på hvorfor i all verden ikke jernbanen kan brukes i stedet. For dette må det bli kø av. Men igjen, hvem har det travelt. Og jeg kjører over Posletta, og da tenker jeg på om det vokser sitroner her. På Posletta. Og da må jo det kalles Positroner, og da tenker jeg plutselig på fysikktimene på gymnaset. Positroner og Neutroner og sånne greier. Og skjønner at det kanskje ikke er så rart at jeg kjører meg bort.
Jeg kommer meg greit videre til Malpensa flyplass noen mil utenfor Milano. Kartleser og sjåfør er enig om veivalget, og da går det strålende.
Bilen blir levert uten en skramme, ca 10 minutter før jeg måtte ha betalt for et døgn ekstra. Jeg har til og med husket å fylle diesel. Det vil si, det var en mann som fylte tanken. Snakk om service, jeg har ikke rukket å stanse motoren før det kommer en fyr og tanker opp. Sånn skal det være, og jeg mener seriøst at det burde være sånn hjemme også. Det er ikke veldig mye som er mer kjedelig enn å stå ute i drittvær og fylle opp en dieseltank som er tom igjen før du aner ordet av det.
De siste euroene (og en del fra kortet, er jeg redd) bruker jeg inne på taxfree. Og så er det strake veien til Frankfurt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar